Hverdagsliv i Stillehavet 18 Oct, 2002 Skrevet av: reiselederen Hverdagsliv, og hvordan tiden rusler avgårde på Rarotid. Stemningsrapport fra Rarotonga Nå har vi vært her i 3 uker og har “gått oss til”. Skolen på taket ble litt kjedelig etter hvert så vi fant ut at vi skulle ta oss en tur rundt om på skolene for å høre om Line, Ida og Kaja kunne gå på lokal skole noen dager i uken. Jorunn, Kaja, Line, Ida og jeg satte oss på bussen en fredag i førsten av oktober og ba bussjåføren sette oss av på den første skolen vi kom til…Der ble vi hjertelig mottatt, men klassene var fulle (pluss at det var ventelister) så da var det bare å dra videre (dette fant vi etter hvert ut var en privat skole for de litt mer bemidlede på øya – kostet nesten kr 600 i måneden). Vi trasket videre til neste skole som var Takitumu Primary School. Dette er en Maoriskole, dvs. at maori er førstespråket og engelsk 2. språk. Vi ble også her tatt godt imot, og jada, det var ikke noe problem at Ida og Kaja kunne begynne der sa rektor. Han plasserte dem i 3. klasse, og vi ble presentert for ms Aurupa som var klasseforstander, kyss på begge kinn for oss alle. Hun var elskverdigheten selv og ønsket oss hjertelig velkommen på førstkommende mandag. Jentene var i fyr og flamme, og det samme kan vel sies om Jorunn og meg. Dette var spennende. Skolen hadde elever fra 5 til 10 år, så Line måtte vi prøve å få inn på en annen skole. Neste mandag var første skoledag for jentene, og både de og mammaene var ganske så spente der vi troppet opp kl 0800. Først var det oppstilling, jenter på en rekke og gutter på en annen. Så var det bønn (tror det var fader vår på maori). Deretter rettet alle barna frem hendene for inspeksjon, sjekk av negler, hender, tenner og hår. Her skulle alt være rent og pent. Så var det løpetur rundt fotballbanen før skolen startet. De startet med hula hula dans til trommemusikk, deretter var det samlingsstund og fortelle hva hver og en hadde gjort i helgen og hvordan de hadde det. Ida og Kaja ble presentert, og alle elevene sa Kia Orana og hva de het (vi husket ikke noen navn etterpå…). Deretter var det jobbing frem til kl 14.00 kun med to pauser. Jorunn var oversetter den første dagen, deretter har vi byttet på oversetterjobben vi voksne. Ida og Kaja ble tatt imot på en helt utrolig måte, alle jentene ville hjelpe dem med skolearbeidet og de nappet blyanten vekk fra dem for å skrive det riktige svaret…., hadde de skrevet feil så kom de med viskelæret…. I friminuttene kappes de om å leke med dem, så her var det ikke vanskelig å få venner. Jentene stortrivdes fra første stund. En annen noe pussig sak var at man etter lunsj måtte pusse tennene, og matpakken ble inspisert. Jentene har gått 3 dager i uken, men nå er det en ukes skoleferie. Klassen har to lærere, en student og frøken selv som er 58 år og går av med pensjon om to år (da får hun NZD 200 i måneden som er ca. kr 750). Gamle-frøken syntes det var noe herk at det nå var blitt forbudt ved lov å denge ungene…., men viskelær og blyanter flyr ofte gjennom klasserommet mot de ungene som ikke følger med. Ida’s skole er for de ”fattige”, den koster NZD 20 i året (ca. kr 75), noe mange foreldre har problemer med å klare. Samme mandag dro Line og jeg til Titikaveka College for å høre om hun kunne være der noen dager i uken. Den hyggelige rektoren, Ani Piri, sa at det var ikke noe problem, men de krevde skoleuniform. Hun lurte også på om ikke Line ville gå hver dag, noe Line syntes var greit. Deretter var det handling av skoleuniformer til jentene, skjønner ikke hvorfor vi ikke har det i Norge, så lettvint ! På Lines første skoledag var hun rimelig spent og ikke veldig høy i hatten. Rektors datter går i Lines klasse og skulle være ”guide”. Line var helt ”skutt” etter første dag og syntes nok ikke det var så veldig morsomt, tenk å konsentrere seg en hel dag……det er slitsomt det ! Var ikke spesielt interessert i å fortsette, men etter litt lirking og luring så fortsatte hun, og nå går det bedre for hver dag. Blitt kjent med flere i klassen, og da er vel det verste unnagjort. Fredag før ferien kom hun hjem på scooter…. Det inntrykket vi sitter igjen med er at barna her er kommet ganske mye lenger mht kunnskapsnivå sammenlignet med jevnaldrende i Norge. Noe overraskende tatt i betraktning økonomien til de to landene. Det er et strengt skolesystem her. Line kan ikke ha på annet enn klokke og øredobber av smykker. Det er ikke lov til å sminke seg, ikke farge håret, guttene kan ikke ha lenger enn 3 cm hår, jenter med langt hår må ha håret i flette eller hestehale med mørkblå eller sort strikk…. De blir lært opp til respekt for voksne og medelever, de er høflige og hjelpsomme. Første skoledag til Line fulgte jeg henne, og vi gikk forbi mange ungdommer på vei mot rektors kontor. Alle hilste og smilte til oss. Skal teste ut det samme når jeg kommer hjem til Jevnaker, tipper det ikke er mange som løfter blikket når man kommer. At skolen og systemet har sin innvirkning på jentene er helt klart. En kveld Ida hadde lagt seg kom det plutselig fra henne; ”Mamma, jeg har møkk under neglene mine”. Aldri hørt den slags fra den kanten før. Line synes at lærerne er fryktelig strenge (bortsett fra engelsk læreren), ja, hun har faktisk gått så langt som til å si at ALLE lærerne på Jevnaker Ungdomsskole er KJEMPE GREIE i forhold til de her……hva nå det måtte bety ? På sportsfronten har det vært ”løpeuke” på Rarotonga. Kjell Magne og Geir har stilt opp på 3 av dem. Det mest mandige løpet de var med på var ”Nutters Run”, et løp tvers over øya (ca. 1 mil) i bushen. Bratt opp og bratt ned, med kryssing av bekker, balansering på bratte egger, i det hele tatt noe for skikkelig hardhauser…… Været var elendig (hadde plasket ned en uke i strekk så det var sleipt som fy). Fruer og barn var velkomstkomite i målområdet, og vi fikk lettere sjokk idet ”våre” villmenn kom inn på henholdsvis 4. og 7. plass av 28 startende. Det var med noen riktig sprekinger der, men de løp seg bort. Ja, faktisk ble det leteaksjon etter ei dame som hadde surra seg skikkelig bort i bushen. De fant henne igjen kl 22.30 på kvelden i bek-mørten. Villmennene våre hadde ”reddet” seg ved å henge på lokalkjente folk, og vi fruene har fått høre det mer enn en gang hvor tøff løype det var, og hvor stive de er både her og der…, vi er selvfølgelig fulle av forståelse….. Gjett om mannfolka var stolte når resultatlista kom i Cook Islands News Daily her om dagen…. Vi har også fått med oss Secondary Schools Arts Festival som har gått av stabelen forrige uke. Skoler fra 5 av Cook øyene konkurrerte i trommedans, actiondans og sang. Kjempe moro å se og høre. Det er vel dette som har imponert oss mest med øyoppholdet så langt, nemlig sangen, dansen og musikken + selvsagt også folket her. Vi har fått med oss kirkebesøk, og hadde det vært så livat i norske kirker med sååå fin musikk og sang så skulle jeg møtt opp hver søndag. De sang så hårene reiste seg på armene, det var virkelig en opplevelse. Vi troppet opp i finstasen, og jeg hadde pyntet meg veldig med blomsterkrans i håret. Følte meg såå fin, men pussig, det var ingen andre som hadde pyntet seg med blomsterkrans….., så de ikke litt rart på meg også….? Når jeg kom hjem sjekket jeg i Lonely Planet, og der står det svart på hvitt at blomster kan man bære når som helst og hvor som helst MEN IKKE I KIRKEN….Ups… Etterpå var det kirkekaffe med mange gode småretter. Vi fikk også innføring i kirkens historie. Folk er VELDIG religiøse her, og det er kirker omtrent på hvert gatehjørne. Den største kirken er CICC (Cook Islands Christian Church), men det er også en mengde andre kirkesamfunn. Man ber før og etter håndballtreninger, dansetreninger, i det hele tatt når folk er samlet av en eller annen grunn…., og vi er med….. Forrige lørdag fikk vi med oss ”Island Nite” på et av hotellene her. Først var det lokal mat, deretter opptreden av dansegruppe med trommeband. På slutten blir publikum dratt opp for å vise sine ”kunster”. Jeg fikk oppfylt ”drømmen” om å være ”hula-hula-danserinne”, men var det sensuelt og grasiøst ? NEI ! Når man kommer utenfor Norges grenser så ”glemmer” man fort norske lover og regler…., her har vi haiket med en pickup inn til byen, og hele gjengen satt selvfølgelig på lasteplanet. Når det gjelder hvor mange det er plass til i en bil, så er svaret ”uendelig mange” for er det ikke plass i bredden så går det fint i høyden… Til slutt vil vi bare få si at vi har gått i surr med kortskrivinga, noen har sikker fått opp til flere kort, mens andre ikke har fått noen. Vi jobber med å få systemet i kaoset. Talast ! « Tilbake til oversikten