VI VIL IKKE HJEM 27 Nov, 2002 Skrevet av: Wenche VI VIL IKKE HJEM…….VIL IKKE, VIL IKKE, VIL IKKE ! Så er avreisedagen kommet, og vi er stablet inn hos familien Todal/Nilsebråten på Muri. Her blir vi tatt godt vare på, og Ida og Kaja leker på harde livet nå, for det blir en stund til neste gang. Hva har vi så bedrevet tiden med de siste ukene ? Steinfiskjakt; Kara har vært ivrige jegere de siste ukene. Det har nemlig dukket opp en del steinfisk i lagunen. Fisken er stygg som fy og ligner ikke en fisk i det hele tatt, den er vanskelig å oppdage og tråkker du på den bør du komme deg på sykehus innen 30 min. 2 fisker har de tatt livet av, og 3 staute norske karer måtte til for å utføre den jobben. Politikk; Det er ganske turbulent her om dagen hva gjelder regjeringen. 5 regjeringer på 3 år, masse korrupsjon, ministere får sparken. Har også hatt ”gleden” av å bli presentert for statsministeren og frue en kveld på byen. Politiet; Kjell Magne har vært på omvisning på politihuset her, og ble tatt veldig godt imot. Kanskje muligheter for jobb her ett år….? Lønna var ikke mye å skryte av, en av sjefene på stasjonen tjente $ 28.000 årlig (105.000 NOK). I NZ ville han tjent det dobbelte. Politimannen sa at det var vanskelig å bygge hus her fordi lønna var lav og renta høy (17-18 %). Golf; Kjell Magne, Geir, Ole og Arne har vært ivrige golfspillere, for her trenger man ikke green-card for å spille. Hr Todal er til info på god vei til å bli bitt av golfbasillen (kjøpt seg golfbok og greier). Det er imidlertid ikke helt trygt å ferdes rundt golfbanen når gutta spiller, for ballene ender ofte langt utenfor banen (på veien, parkeringsplasser etc.). Bryllup; Undertegnede har vært med på beach bryllup. Hjalp til med matlaging (ja, dere leste riktig), serverte og fikk en artig fest på stranden etterpå. Virkelig å anbefale for de som går med gifteplaner….. Norsk Island Night på taket; 26 nordmenn var samlet på taket vårt til Island Night, underholdningen stod ungene for med island dance. Og det var bare de nordmennene vi har hatt kontakt med. Alt i alt har det vært rundt 50 her på langtidsferie, og det kommer stadig flere. En dag på stranden (Titikaveke) var det 20 personer der, bare nordmenn…..egentlig ganske tragisk tatt i betraktning at vi er så langt unna Norge som det nesten er mulig å komme. Gå ”Tore på sporet” i næringa ?; Har truffet en koselig dame fra Penhryn, og det viste seg at bestefaren hennes er fra Norge. Han var kunstner og het Olaf Ødegård. Familien var på leting etter familien i Norge, så nå skal jeg leke ”Tore på sporet” når jeg kommer hjem. I det hele tatt ganske mange norsk-ættede mennesker her nede. Blomster festival; Det har nettopp vært blomster festival en uke til ende her. 6 smekre jenter (14-18 år) har konkurrert om å bli miss Tiare 2002. Det var faktisk ikke bare et fesjå, men jentene måtte underholde med sang, dans og skuespill. Hver jente representerte en blomst. Finaledagen var det en flott parade gjennom gatene med blomsterdekkede biler og mennesker. Det har også vært konkurranse mellom skolene om å pynte skolen med blomster, blomster underholdning og beste blomsterkranser. Artig å være med på, spesielt for Ida og Kaja. Miss South Pacific 2002; Konkurransen går av stabelen denne uken, med finale på 29/11. Søndag var jeg i kirken og det var en flott opplevelse med morsom prest, masse unger som underholdt, nydelig sang, og ikke minst; alle deltakerne i miss south pacific var der. Etter messen håndhilste jeg på presten og alle missene, trenger jeg si at det var en kar som angret på at han ikke ble med i kirken ? Heldigvis for Tvenge-gutt traff vi missene igjen på stranden, og han ble fotografert med miss Cook Islands. Han smilte fra øre til øre, slutten på ferien kunne ikke vært bedre. Svigersønn fra Cook Islands……..pr. dato; Line har funnet seg kavaler her (Thomas 16 år….litt gammel men, men….), og det er nok med blandede følelser hun drar hjem. Gutten er svigermors drøm…….., han har allerede begynt å spare til Norges tur neste år…. Søndag var vi bedt på middag hos foreldrene hans, koselige folk. Moren har veldig lyst til å komme til Norge. Vi får se hva som skjer. Gutten er en spreking som resten av familien sin. Han driver aktivt med triatlon, og slår Tvenge-gutt ned i støvlene… Faren hans har deltatt i ironman på Hawaii 6 ganger. Nå skal Tvenge-gutt hjem for å trene… Triatlon; Geir og Kjell Magne har deltatt på triatlon 2 ganger, og gutta gir alt (de digger å se navnet sitt i avisen…). Men som sagt, de blir slått ned i støvlene av Thomas Henderson. Skole; Ida’s siste dag på skolen var en opplevelse, så mye klemmer og godord er det ikke ofte vi nordmenn opplever. Hun fikk skjell kjede (tradisjon å gi slike når noen skal dra), alle ungene stilte opp på rekke og kysset og klemte henne. Ida stod stiv som en stokk og ble rødere og rødere i fjeset, men hun smilte fra øre til øre. Ungene viste virkelig at de kom til savne henne (Kaja skal gå der litt mer), Vi hadde skrevet kort til hver og en av ungene hvor vi takket for oss + gav dem adressene til jentene sammen med et klassebilde . Norgesflagg og norsk eventyrbok fikk de også + ostehøvel og trollkjerring til frøken. Ungene underholdt med maorisanger og huladans, Ida og Kaja sang hver sin norske sang. Vi tok masse bilder og brukte videokameraet flittig. Barna her er ville etter å bli fotografert. Verken Kaja eller Ida ville gå igjen, men omsider fikk vi dratt dem med oss. Når vi gikk hørte vi de rope etter oss; ”Jeg liker deg” og ”Ha det bra”. Når jeg senere spurte Ida om hun hadde lyst til å reise hjem, var svaret; ”Nei”. Begrunnelsen var at hun hadde så mange venner her på Rarotonga. Men du har da mange venner hjemme, sa jeg. Ikke så gode venner som her, sa Ida. Hun har nok minst like gode venner hjemme, men her kjenner du mer på kroppen at du har venner. De viser oppriktig glede når du møter dem på skolen eller på butikken, de gir deg klemmer og sier at de liker deg, de viser omsorg for deg., de bryr seg. I det hele tatt har vi nordmenn MYE å lære av disse barna. Etter at klassekameratene til Ida og Kaja var ferdige med skolen denne dagen, kom en gjeng av dem hjem til oss rett etter skolen. De var ikke ferdige med å ta farvel. Det var da Ida sa; ”Mamma, jeg tror jeg er litt populær jeg….”. Været; Ja, hva skal man så si om været……Nå avslutningsvis har det pøst ned og vært ganske så ufyselig. Alt er bløtt, rått og lukter råttent. Sånn sett er det greit å reise nå. For å oppsummere disse 9,5 ukene så har været vært omtrent slik; 1 uke Aitutaki – knall vær ! 1 uke Rarotonga – knall vær ! (sol fra skyfri himmel hele dagen) 3 uker Rarotonga – øs pøs regnvær mer eller mindre hele dagen. 4,5 uker Rarotonga – sol/sky, dvs. bob-bob vær. Temperaturen har vært behagelig varm stort sett hele tiden, men litt kjølig på kveldene i starten (dvs. ca. 23 ’C…). På slutten steg luftfuktigheten ganske mye. Været har nok ikke vært så paradisisk som vi hadde trodd, og jeg hadde nok ikke tatt sjansen på å dra på 14 dagers ferie ned hit, for sjansene for at man får mye skyet vær er ganske stor. Fjellene på øya må nok ta mye av skylden. Vi har nok ikke fått tilfredsstilt helt solhungeren vår, faktisk ikke så veldig mange dagene som er tilbrakt på stranden. Så noen ekstrem brunfarge kan vi nok ikke varte opp med når vi kommer hjem, men gråfargen er nå borte….. (ikke i håret…). Nå synger det på siste verset her, klokken er 19.30 og snart må vi dra på flyplassen. Thomas, broren hans og en kamerat skal være med til flyplassen (kjekt for vi får ikke all bagasje inn i en bil). Aere ra Rarotonga – KA KITE ! « Tilbake til oversikten